Februar 2014: På rett kurs med både helsa og hundekjøringa

Nå er det snart to år siden jeg ble syk (april 2012). Etter at norske myndigheter fratok lege Rolf Luneng autorisasjonen -- og dermed stengte Norsk Borreliosesenter, det eneste stedet hundrevis av alvorlig syke mennesker faktisk fikk hjelp -- ble jeg tvunget til å reise til Tyskland.


Legen der kikket grundig på behandlingen jeg hadde fått av det norske helsevesenet, ristet trist på hodet, så kikket han på det Rolf Luneng hadde gjort og nikket anerkjennende. Blodprøver ble tatt, og de beviste at jeg faktisk har infeksjoner som det norske helsevesenet og komikveld-lege Preben Aavitsland mener jeg ikke har. Nok en gang har Aavitsland i norske medier fastslått at det ikke er borrelia jeg har, uten at jeg noen gang har truffet han. Jeg må også nevne at jeg har avgitt blodprøver på Ullevål sykehus, der landets visstnok fremste eksperter på infeksjoner skal befinne seg. De fant som ventet ikke mye, verken borrelia eller bartonella, men noe Rickettsia. Jeg tror fremdeles ikke de kan i nærheten nok om flåttbårne sykdommer til at jeg kan stole på dem.


Legen i Tyskland fortsatte behandlingen i samme spor som Luneng, og fasiten er at jeg nå er enda et par solide hakk på bedringens vei. Luneng fikk bort det meste av borreliaen, den tyske legen fullførte det, nå kan det virke som om jeg er borreliafri. Likevel vet jeg at disse bakteriene er mestre i å gjemme seg i cysteform, og trolig er det andre infeksjoner som definitivt hemmer meg. Det gir mest utslag i støle bein og lavt energinivå, men tross alt fungerer kroppen greit. Det verste er faktisk at jeg har et kne som trolig må under kniven igjen. Jeg er trolig over det verste.


Jeg håper inderlig den nye helseministeren tar grep og får Luneng raskt inn på banen igjen, slik at de mange hundre desperat syke menneskene får hjelp. Slik det er nå tortures norske borgere, ikke minst små barn, i et daglig smertehelvete som alt for ofte ender med et forferdelig liv eller i verste fall døden. Smitten brer seg som en usynlig pest i folket, kanskje er det tusenvis der ute som ikke vet de er syke og som ikke har fått utslag ennå.


En viktig del av det å bli frisk er å kutte ut alle energityver, alle negative personer, alle negative gjøremål, og i stedet fokusere på det positive. Det har jeg gjort. Samboer Trine Rein er en fantastisk støtte i hverdagen, og hundene tar det meste av tida mi. Samtidig har jeg med hele det utrolig dyktige NRK-teamet i ryggen hatt enorm glede av å lage en helt ny TV-serie på fem timelange episoder som vises i beste sendetid lørdager på NRK 1 om ikke lenge! Den heter «Monsen på villspor»...


Hundekjøringa er det som gir mest positiv energi, selv om det er fysisk slitsomt. Der har jeg også resten av Team Komplettfritid, med Trine, Elin Berntsen og Ole-Johnny Myhrvold som solide, alltid positive støttespillere (det samme kan sies om ledelsen og alle ansatte i Komplettfritid i Bodø -- takk hjertelig takk for støtten!).


Målet om å bli verdens beste hundekjører er naturligvis der fremdeles, og sesongen hittil har vært vellykket. Etter den 6-årige planen er årets målsetting topp 5 i alle løp. Vi kom på 5. plass i Mush Synnfjell, 8. plass i Gausdal Maraton, 1. plass i Hallingen, 9. plass i Femundløpet og 2. plass i Hakasleppet. Jeg er strålende fornøyd med at spannet faktisk henger veldig godt med i toppen, til tross for at jeg har mange to-åringer i A-stallen.


Nå gjenstår sesongens aller største utfordring, nemlig Finnmarksløpet 1000 km. Starten går lørdag 8. mars. Målet er altså topp 5. Vi har lagt kjøreplanen, og spannet er i topp form. Jeg har aldri kjørt et bedre hundespann. Samtidig er lista full av svært gode konkurrenter som legger vel så mye tid og ressurser inn i dette som meg. Hvis jeg skal ta sjansen på å tippe topp 10, så ser den slik ut:


  1. Arnt Ola Skjerve. Unorsk svær i kjeften, men virkelig flink i det han gjør. Kjørte overbevisende i Femundløpet (3.plass).
  2. Sigrid Ekran. Sulten som få, ryktene sier hun har trent godt nordpå (der forholdene har vært best) og er ekstremt godt forberedt.
  3. Birgitte Wærner. Topper Norgesrankingen hittil i år, og kjører med hunder fra Iditarod-poolen til ektemannen Thomas og Robert Sørlie.
  4. Ronny Frydenlund. Kjørte overbevisende i Femundløpet (4.plass) og har altid sagt at Finnmarksløpet er det viktigste for han. En luring, en hyggelig luring.
  5. Lars Monsen. Nummer tre på Norgesrankingen hittil i år, og har et ungt og lovende spann med en kjerne av rutinerte hunder som går til mål.
  6. Kjell Brennodden. Mannen oser av rutine, og kjører et nytt spann som lover virkelig bra. Kan alle knepene i boka.
  7. Nina Skramstad. Nummer to på Norgesrankingen hittil i år. Har kjørt Finnmarksløpet mange ganger nå, kjenner løypa og får stadig bedre hunder.
  8. Arne Karlstrøm. Kona Marianne kjørte godt i Femundløpet, med et spann som så veldig bra ut! Blir det harde spor som man tror er det en fordel for tunge folk som Arne (og meg!).
  9. Harald Tunheim. Denne mannen kan man aldri avskrive. Få kjenner løypa så godt som Harald, og hundene er visstnok i ypperlig form.
  10. Roger Dahl. Mr. Finnmarksløpet sier han skal kjøre unghunder og uten handler, nærmest «på tur». Hahaha! Roger er dette gamets største luring, og han er nærmest umulig å presse ut av topp 10.


Da ble det ikke plass til sterke navn som Kristian Walseth, Emil Inauen, Steinar Kristensen og flere, men sånn er det. Her blir det knalltøff konkurranse.


NRK TV kommer også i år til å ha sine sendinger fra løpet, med min gamle makker Hans Petter Dalby som kyndig ekspertkommentator. Team Komplettfritid kommer til å oppdatere på teamets facebookside, følg med her!

Handlere prøver å få kjører i vater på Karasjok sjekkpunkt. FL 2013. Alle foto: Ole-Johhny Myhrvold
Handlere prøver å få kjører i vater på Karasjok sjekkpunkt. FL 2013. Alle foto: Ole-Johhny Myhrvold
Storstein og Robert Sørlie på havisen utenfor Varangerbotn.
Storstein og Robert Sørlie på havisen utenfor Varangerbotn.
Hvert løp er et VM i hundestell...
Hvert løp er et VM i hundestell...
FL 2013. Robert Sørlie gliser etter å ha slått meg med 8 minutter.
FL 2013. Robert Sørlie gliser etter å ha slått meg med 8 minutter.

September, 2013: Ingen ideell situasjon før ny sesong

Høsttreninga er godt i gang, og det går mot en ny sesong i hundeløypa. Planen er å kjøre de samme løpene som i fjor, kanskje også Pasvik Trail. Fjoråret gikk bra tatt i betraktning at jeg ikke var frisk: 9. plass Mush Synnfjell, 6.plass Gausdal Maraton, 1.plass Hallingen, 8 .plass Femundløpet, 3.plass Amundsen Race og 14.plass Finnmarksløpet. Sykdommen gjorde ikke særlig utslag på andre løp enn de to lengste, nemlig Femundløpet og Finnmarksløpet.


Måler i år er å gjøre det bedre. Egentlig burde målet vært pallen i alle løp, men jeg må stikke fingeren i jorda og innse at jeg fremdeles er syk. Jeg er bare 40 prosent av meg selv. Det siste året har vært en kamp for å bli frisk, og det største hinderet på veien er det norske helsevesenet. Det som har berget meg fra de verste smertene er behandlinga jeg har fått ved Norsk Borreliosesenter og lege Rolf Luneng. Uten Luneng ville jeg sannsynligvis blitt en grønnsak. Det er på sin plass å lufte noen tanker, og jeg understreker at disse kommer fra en helt vanlig pasient. Fordi jeg ikke er en medisinsk fagmann vil jeg nøye meg med å stille en rekke spørsmål, og supplere med noen setninger som slett ikke er en fasit eller den hele sannheten, men snarere mitt oppriktige inntrykk av hvordan ståa er:


Hvorfor kan vi i Norge så lite om flåttbårne sykdommer? Fordi det norske helsevesenet har sovet i timen i årevis. De har ikke forsket på langt nær nok. De har ikke fulgt med på hva andre miljøer enn deres eget har funnet ut. Og selv har de funnet ut svært lite.


Hvordan diagnostiseres man i Norge idag? Man tar en blodprøve. Omtrent halvparten er negative selv om man er syk. Man tar en spinalvæske-prøve fra ryggen. Omtrent halvparten er negative selv om man er syk. Pasienten får beskjed om at det ikke er borrelia. Hvis pasienten er som mennesker flest og stoler på autoriteter som fastleger og ekspertleger er, sendes pasienten fra avdeling til avdeling på sykehusene for å finne ut hva det kan være. Fordi det likevel er borrelia/babesia/bartonella og hvem vet hva annet så blir man stadig sykere, og mange ender opp i et sant smertehelvete, ofte i rullestol eller pleiesenga, ute av stand til å snakke, løfte hånda, gå på do, og så videre. Verre enn det; de blir kalt hypokondere og beskyldt for å ha psykiske problemer!


Hva sier helsevesenet om testene? De mener testene er gode og pålitelige. Jeg mener de ikke holder mål i det hele tatt. Hvorfor finner tyske laber borrelia i blodet når norske laber ikke gjør det? Hvorfor er ikke blodmikroskopiering tatt i bruk mht diagnostisering?


Hva har hjulpet meg og hundrevis av andre pasienter ved Norsk Borreliosesenter? Langvarig antibiotikabehandling! Månedsvis, mer enn et år. Hva mener helsevesenet? Maks tre ukers antibiotikabehandling. Kuren kuttes selv om man ser at pasienten blir bedre. Når pasienten blir dårligere igjen får han/hun ikke mer antibiotika fordi det kan være farlig for immunsystemet. Mange sykepleiere ser små barn gå til grunne på dette viset. Samtidig tvinges friske, norske soldater til å tygge den samme tabletten (Doxcycyclin) daglig i ett år for å forebygge sykdom i f.eks Afganistan. Den samme tabletten nektes desperate, syke mennesker som virkelig trenger den. Makan til dobbeltmoral!


Til alt overmål fratar helsevesenet Rolf Luneng legeautorisasjonen, med den følge at Norsk Borreliosesenter må legges ned. De mange hundre pasientene som dermed sendes tilbake mot smertehelvete og i verste fall selvmord (flere eksempler på det) gir de blaffen i. Pene, diplomatiske ord har de nok av.


Er det gått prestisje i saken? Definitivt! I begynnelsen av sykdomsforløpet lurte jeg veldig på hvorfor en viss Aavitsland gang på gang gikk så hardt ut mot langvarig antibiotikabehanding og Luneng spesielt. Aavitsland, en fyr jeg aldri har møtt, klarer til og med å diagnostisere meg i avisene. Han er sikker på at jeg ikke har borrelia. Makan til nisse! Jeg kan ikke ta sånne folk seriøst. Men så skjønte jeg hvorfor han slår (han gjør det ennå) vilt rundt seg som en redd liten, guttunge som er tatt på fersken; han var faktisk Norges smittevernsjef i en årrekke, og den som virkelig skulle ha sørget for at det ble forsket på flåttbårne sykdommer. Han gjorde null, nada, ingenting av verdi, og nå ser han at sykdommen eksploderer i befolkningen. Hans reaksjon er redsel, og gir seg utslag i fornektelse av situasjonen, latterliggjøring av hundrevis av syke mennesker og en påtagelig skråsikkerhet rundt egne meninger. Sannsynligvis er det presset fra Aavitsland og hans meningsfeller/kamerater i systemet som har sørget for å sette Luneng ut av spill og pasientene tilbake mot lidelsene.


Hva gjorde Støre? Innkalte til møter, virket oppriktig interessert i å få noe gjort, men stolte dessverre for mye på folkene under seg. Han bestemte at det nye kompetansesenteret for flåttbårne sykdommer skal legges til Sørlandet sykehus. Mitt inntrykk et at det er nettopp her flere av de mest arrogante, selvsikre legene befinner seg, de som tror de har svarene. Da disse folkene så bilder av blodet mitt som uomtvistelig viste både borrelia og babesia sa de hånlig at bildene ikke er verdt papiret de er trykt på. De latterliggjør dermed Morten Laahne (50 års erfaring, ingen er i nærheten!) og Ivar Mysteruds arbeid med blodmikroskopiering, mens de egentlig burde omfavne dem og faktisk lære noe. Strykkarakter til Støre, sorry, sånn er det. Hadde det vært litt tak i han som leder, så hadde han tvunget helsevesenets toppleger på feltet til å samarbeide med Luneng og andre tilsvarende kapasiteter i utlandet. Triste greier.


Jeg er nå tvunget til å søke hjelp utenfor det norske helsevesenet, som ikke bare svikter fullstendig, men som også motarbeider meg. Dere er fanken ikke mye verdt for pasienter som meg, og vi er mange! Jeg drar til Tyskland, der det nå er lange ventelister (fikk time i november) på grunn av en strøm med desperate nordmenn.


Tenk på alle de friske menneskene som hver dag smittes gjennom blodoverføringer, fordi blodgiveren defineres som frisk, mens han eller hun faktisk har blodet fullt av borrelia, babesia og bartonella. De to siste er for øvrig nesten fremmedord for 99 % av norske leger. Tenk på alle de gravide kvinnene som overfører sykdommene til fosteret, fordi sykdommene ikke oppdages. Litt av en gave å få i starten av livetTenk på at du kan gå med dette svineriet i kroppen i 10-15 år og fungere helt topp, helt til sykdommen utløses og helvetet begynner. Hvor mange tusen «friske» nordmenn går rundt med dette i blodet uten å vite det?

Hvis ikke den nye regjeringa tar grep kommer de flåttbårne sykdommene til å fortsette å spre seg og før eller siden eksplodere i fjeset på det norske helsevesenet. Når nye diagnosmetoder er innført, synes jeg jeg hører det: «Overraskende høyt antall syke...»

Hva må skje? Luneng må straks få autorisasjonen tilbake. Han må også få en lederrolle i arbeidet videre, der myndighetene går tungt inn økonomisk med mål å bli verdens ledende nasjon på kunnskap om flåttbårne sykdommer. Vekk med gamle koster som har vist seg verdiløse, det er en leders ansvar å fjerne dem.

Det har tatt meg ukesvis å få skrevet dette. Ikke fordi jeg ikke har hatt lyst, men fordi jeg ikke har hatt energi. Nå gleder jeg meg til å trene hundene, oppleve trøkket på noen av Trine sine jubileumsforestillinger og få hjelp i Tyskland!


April, 2013: Fremdeles syk, ett år etter

April 2013: Nå er det over et år siden jeg ble dårlig. Mange spør og lurer på hvordan det går. Jeg svarer at livet er bra. Jeg har brødrene mine, Trine, hundene, Team Komplettfritid, gode venner, jeg bor i Norge, her har vi alt vi trenger. Nesten. Jeg er jo fysisk syk. Fremdeles. Av noe som det offentlige helsevesenet i Norge og mange andre land ikke har på langt nær god nok kompetanse på -- flåttbitt, borrelia, Lyme Disease. Ni måneder på peniccilin har forhindret at jeg er blitt sengeliggende pleiepasient, fullstendig i ørska pga smertestillende medisiner og feilbehandlinger, med et liv som i praksis ville vært over for min del. Det ville skjedd om jeg hadde stolt på det offentlige norske helsevesenet.

Heldigvis valgte jeg Norsk Borreliosesenter i Nydalen i Oslo, som blir motarbeidet av mange med makt og innflytelse. 95 % av smertene mine er borte, og jeg kan bevege meg normalt. Folk kan ikke se på meg st jeg er syk. Det er den store gevinsten for min del. Likevel durer det konstant i beina, når jeg står opp om morran er beina slitne, som etter en lang dags marsj. Noen ganger stikker det til i en skulder, håndledd eller et annet sted. Infeksjonen sier fra om at den er der. Blodet mitt er fremdeles fullt av borreliabakterier -- det har vi bildebevis på (noen vil sikkert si at det er noe annet!). Energinivået er lavt, når ettermiddagen kommer er jeg ofte segneferdig. Enkle hverdagsting blir et ork. Jeg er ikke en gang halvparten av meg selv når det gjelder fysisk styrke. I vinter kjørte jeg 6 hundeløp. I fire av dem, de som ikke var lenger enn 300 km, gikk det relativt greit fordi hundene er så gode. Vi vant Hallingen 160 km, og kom inn på 3.plass i Amundsen Race 300 km, kjempegøy! I Femundløpet 600 km holdt jeg greit til ca 400 km var kjørt, da forsvant min evne til å hjelpe til i stor nok grad. Likevel ble det 8.plass. I Finnmarksløpet 1000 km kom vi inn som spann nummer 2 til Kirkenes, altså etter ca 50 mil. Så fikk kroppen mer enn nok med å fullføre. Det ble 14. plass takket være hundene og et fantastisk team rundt meg.

For meg har oppskriften på å bli bedre vært å kun gjøre positive ting, som skaper energi, ikke tar, og omgi meg med positive mennesker som skaper glede og entusiasme, ikke negativ energi. Alt rundt Team Komplettfritid (stor takk til dere i Bodø fordi dere er så tålmodige med meg!) har vært positivt i så måte. Takk til dere alle, både foran og bak kamera, for å si det slik.

Jeg er innstilt på å fortsette peniccilinbehandlingen ved Norsk Borreliosesenter, selv om det blir ennå mer langvarig. Alternativet er prøve og feile-metoden i det norske helsevesenet, med livet som innsats. Og så skal jeg "på demonstrasjon"... For første gang i mitt liv. Det skjer den 10. mai foran Stortinget, og temaet er naturligvis Borrelia og det norske helsevesenet. Hadde det bare handlet om meg ville jeg ikke demonstrert. Etter at jeg kom ut av skapet som Borreliainfisert på Lindmo, har det strømmet på med henvendelser fra folk i lignende situasjon. Mange har det mye, mye verre enn meg. Enorme smerter, feilbehandlinger, de blir ikke trodd, de ønsker ikke framstå som sytepaver og gjør heller det beste ut av det, de går økonomisk konkurs fordi evnen til å tjene penger forsvinner, osv. Jeg har hørt uttrykk som "firmaet mitt ble oppløst", "ekteskapet sprakk", "vennen min døde etter mange års feilbehandling", "nå blir jeg snart gal, nå tar jeg snart livet mitt".

Hos enkelte i legestanden synker ikke dette inn i det hele tatt. Personlig prestisje er viktigere. Folk har fortalt meg historier om en arroganse så stor at den burde ført til sparken. I den andre enden finnes det leger som virkelig ønsker å hjelpe, og de må gjøre det i det skjulte! "Nå blir du trolig bedre, men ikke fortell at du fikk dette av meg". Det må ganske enkelt skje store forandringer når det gjelder kunnskap og holdninger når det gjelder borrelia og Lyme Disease. Jeg nevner at Norge den 10. mai får besøk av Jordan Fisher Smith, forfatter og Park Ranger fra USA, som gikk på peniccilin i 7 år før han ble frisk. Se filmen der han er med, "Under Our Skin" på You Tube, den gir et godt innblikk i hvordan borrelia kan fortone seg.

Til sist; er du sikker på at du selv ikke har borrelia? Dine nærmeste? Kona di? Ungene dine? Hvor mange år kan du gå tilsynelatende frisk før sykdommen slår ut? Vet du hva du kommer til å gjøre hvis du blir sengeliggende? Hvem vet hvor den farlige flåtten er? Kan du bli bitt på vei til butikken fordi du kom borti en grønn busk med blader på? Stikker du hodet i sanden og sier det rammer ikke meg, ikke oss, ikke her?

Ses den 10. mai!
Villmarkshilsen Lars Monsen

Flåttbitt og borreliose

BORRELIOSE
Imorgen lørdag 3.november blir det kjent på Lindmo, NRK TV, at jeg har borreliose. Det er to hovedgrunner til at jeg går ut med dette:

1: det finnes trolig tusenvis av nordmenn der ute som er hardere rammet enn meg, som ikke får hjelp av det norske helsevesenet, og som har fått livene sine ødelagt. Ved at jeg står fram blir det mer fokus på saken, og forhåpentligvis bidrar det til at norske helsemyndigheter våkner fra den dype dvalen og tar denne voksende epidemien på alvor. Mørketallene er trolig sjokkerende høye.

2: ved å stå fram i et seriøst TV-program reduseres muligheten for spekulative feilvinklinger, spesielt i tabloidavisene og sladderbladene, og på slurvete og alt for kjappe nettsider. Vel, de vil nok skrive sitt uansett -- bare vit at det dere leser der må dere ikke stole på, det er nesten alltid faktafeil og basert på sensasjonhysteri, trolig med det dårligste bildet de har av meg for å få meg til å se ekstra syk ut. På bakgrunn av alt for mange episoder med respektløs og kynisk oppførsel fra disse papir- og nettjournalistene snakker jeg ikke med dem. TV og (helst direktesendt) radio er annerledes, der hører dere min egen stemme og innholdet kan ikke misforstås.

Kortversjonen om sykdomsforløpet:
Jeg ble trolig bitt av en infisert flått sommeren 2011 (vet ikke sikkert). Formen var god hele vinteren. 2. april 2012 hadde jeg en knallhard økt på tredemølla, og ble veldig støl etterpå -- og har vært det siden. Den første måneden var jeg bare veldig støl, bevegde meg som en 90-åring. Så kom smertene, ofte så sterke at det nesten svartnet for meg. De flyttet seg rundt i kroppen, fra lysken til armer, håndledd, skuldre, nakke. Synet ble dårligere, konsentrasjonsevnen likeså. Energien ble redusert, jeg ble veldig trøtt veldig fort.

Dermed fikk jeg meg en fastlege for å få hjelp av det norske helsevesenet. Først tok jeg en standard blodprøve. To uker gikk, ikke noe svar.
-- Du må be om resultatet selv. Vi gir ikke beskjed dersom verdiene er normale.
-- Javel. Testet dere for borreliose?
-- Nei, det må du be spesielt om.
Javel igjen. Og vi som bor midt i flåttland... Vel, ny blodprøve ble tatt. Negativ. Altså alt i orden. Men kroppen sier noe annet. Nytt legebesøk, en annen lege. Han finner raskt ut at det er "en opphopning av melkesyre". Jeg fikk resept på smertestillende, og beskjed om å ta det med ro, så ville det bli bra. Hmmm...

Jeg tar kontakt med en anerkjent borrelioseekspert på et sykehus på Østlandet. Han sørger for at det blir tatt en spinalvæske: en sprøyte stikkes inn i ryggmargen og suger en blank væske ut. Denne analyseres, men viser null tegn til borreliose. Klar beskjed fra ekspertlegen:
-- Du har IKKE borreliose, det er noe annet.

Det norske helsevesenets oppskrift er nå å ta i bruk elimineringsmetoden. Finne ut hva som ikke er galt med meg, for til slutt å finne ut hva det er. Det kan bety å bli kasteball mellom diverse sykehusavdelinger i årevis, med full sykemelding, NAV, ytterligere smertehelvete og kanskje rullestol eller sengeliggende pasient på heltid. Dette har skjedd mange andre, og det skjer fremdeles!

Jeg dropper det. Dvs, jeg får definitivt avskrevet revmatisme og kreft. Ellers tygger jeg Paracet, oftest til den anbefalte maksgrensa på ca 4000 mg i døgnet, til de slutter å virke. Samtidig gjør Trine og jeg en del research, og finner heldigvis fram til Norsk Borreliosesenter og lege Rolf Luneng i Nydalen i Oslo. Her avgir jeg en ny blodprøve, som sendes til Tyskland, ikke Norge. Dette koster ca 6000 kroner, penger pasienten må betale selv fordi norsk helsevesen mener de har gode nok tester (det har de definitivt ikke!). Eventuell behandling kan koste det mangedobbelte. Jeg er privilgert, og klarer det. Hva med en alenemor som teller kronene fra måned til måned?

Denne blodprøven viser at jeg har borreliose. Luneng vurderer det som nesten sikkert at det er det jeg har, og anbefaler en langvarig antibiotikakur.
Det norske helsevesenet sier stopp etter to uker på peniccilin, etter det mener de det blir farlig. Alternativet er mye verre, så jeg kjører på med den langvarige hestekuren. Når dette skrives har jeg gått på penicillin i over fire måneder. 95 % av smertene er borte. Jeg lever et tilnærmet normalt liv, men har langt igjen til å bli mitt gamle jeg. Kroppen er svak. Uansett, jeg er på riktig vei mot å bli frisk, men jeg er forberedt på at det kan ta ytterligere mange måneder, kanskje år, før jeg blir bra.

Til slutt: ikke send mailer, jeg har ikke kapasitet til å lese dem, og svarer ikke. Jeg kan heller ikke involvere meg på andre hold, ei heller i "gode saker", jeg gjør min greie uansett. Min energi brukes på positive ting: jeg har en fantastisk samboer og 26 herlige hunder, og de menneskene jeg omgir meg med for øvrig skaper positiv energi! Følg med når hundesesongen starter -- jeg skal kjøre Femundløpet og Finnmarksløpet om jeg så må teipe meg selv fast til sleden!
Nordlyset fulgte oss gjennom store deler av Finnmarksløpet 2012.
Nordlyset fulgte oss gjennom store deler av Finnmarksløpet 2012.
Ut på en ny, herlig etappe...
Ut på en ny, herlig etappe...
Ingen tvil om at Creed og Fischer er klare for avgang!
Ingen tvil om at Creed og Fischer er klare for avgang!
Jeg har med meg verdens bste handlerteam! Fra venstre: Trine, hundekjører, Ole-Johnny Myhrvold og Elin Berntsen.
Jeg har med meg verdens bste handlerteam! Fra venstre: Trine, hundekjører, Ole-Johnny Myhrvold og Elin Berntsen.

Hundekjørersesongen 2012 er over...

29. mars 2012:
Så er tida kommet for å oppsummere hundekjørersesongen 2012. Det har vært et utrolig morsomt år! For første gang har jeg stått for 95 % av all trening selv, og dessuten har jeg hatt det beste handlerteamet i Norge til å hjelpe meg. Det har gitt resultater som vi i Team Komplettfritid er veldig fornøyde med. Målsettinga var å samle erfaring for de mange unge hundene, men samtidig etablere oss i Topp 10 i de største konkurransene. Det ble en 5.plass i Femundløpet 600 km (51 spann startet) og en 10. plass i Finnmarksløpet 1000 km (52 spann startet), foruten 15. plass i Gausdal Maraton 200 km og en 2. plass i Hallingen 160 km. Dermed nådde vi målsettinga med god margin!

I samtlige løp kom jeg til mål med spreke hunder som bjeffet og ville videre. Akkurat det betyr mye for oss. Å kjøre dem fornuftig, gi dem en god opplevelse samtidig som de får verdifull erfaring, har vært gjennomgangsmelodien. Like fullt hadde vi en rekke sterke navn bak oss på resultatlistene: i Femundløpet slo vi blant annet durkdrevne folk som Ketil Reitan, Bjørnar Andersen, Sigrid Ekran, Inger Marie Haaland, Kjell Brennodden, Birgitte Næss Wærner, Ronny Frydenlund og Nina Skramstad, samt sultne "nykommere" som Stine Berget Nordvik og Øyvind Nordahl Næss. Seks av unghundene gikk hele veien til mål (Creed, Joy, Fischer, Alex, Queen og Amur), foruten superlederne Brownie og Ganda. Sistnevnte gikk 40 mil som leder, 20 av dem single!

Før reisen til Finnmark ble det klart at jeg ikke hadde tilstrekkelig mange hunder til å fylle et storspann. Min beste kommandoleder Alit har hanglet i hele år, og ble sendt til Veterinærhøgskolen for full undersøkelse (14.000...) uten at vi fikk veldig klare svar, men hun kunne uansett ikke gå. Dessuten var Korse, Gilde og Zeppelin uaktuelle av ulike årsaker. De eneste rutinerte hundene jeg hadde var dermed Brownie og Ganda, foruten åtte lovende to-åringer som aldri hadde opplevd Finnmarksløpet før: Alex, Queen, Fischer, Joy, Creed, Amur, Lance og Saxon. Dermed måtte jeg ut og låne hunder, og det er vanligvis litt bingo, som regel går ikke lånte hunder veldig langt. Jeg var imidlertid heldig som fikk låne svært gode hunder: Amigo og Alaska av Per og Kjersti Mjærum, Bolfi av Per Morten Brennodden og Dukati av Kjell Brennodden. De gjorde en kjempeinnsats alle sammen: Alaska gikk til Neiden 2 (tok hele støyten som single leder i stormen og uværet på Pasvik-runden, før hun ble tatt ut på grunn av løpetid og et hovent håndledd), Dukati gikk så langt som til Karasjok (tatt ut fordi hun var sliten, ellers i god form), mens Bolfi (gjorde lenge jobben som single leder i svært kraftig mot- og sidevind på Hundevidda) og Amigo (tok over single led-rollen fra Bolfi da jeg trengte det som mest, da sleden måtte dyttes av all kraft på flatmark i vinden) gikk hele veien til mål! Det samme gjorde Creed, Joy, Alex og Queen, utrolig gøy at de klarer 1000 km og Topp 10 i første forsøk! Amur, Saxon, Lance og Fischer gikk også langt og gjorde en formidabel innsats. La meg likevel understreke at de lånte, erfarne hundene var helt avgjørende for at vi klarte å presse oss inn på Topp 10-lista -- tusen hjertelig takk for at dere stolte på meg, og lånte meg disse fantastiske hundene!

Like viktig for de gode plasseringene har handlerteamet mitt vært. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. God stemning hele veien, god kommunikasjon, god planlegging, god gjennomføring, gode innspill, kort sagt bare godord -- tusen hjertelig takk til samboer Trine, Elin Berntsen og Ole-Johnny Myhrvold! Takk også til "nanny" Line Solheim som har passet 13 valper hjemme, og til Jon Reidar Selsaas som har trent A-spannet noen ganger.

Nå gleder vi oss til neste sesong, og forberedelsene er allerede i gang. Med så mange unghunder som blir gamle nok (må være 18 måneder for å konkurrere) til å gå løp, er det naturlig at noen må selges. Se under fanen "Hundene".

Til slutt vil jeg også sende en varm takk til våre samarbeidspartnere www.komplettfritid.no, Vom & Hundemat, Purina Pro Plan, Nordic Naturals (fiskeolje), Dogman og Troll hundeseler!

God påske, folkens!
Fra Femundløpet 600 km. Brownie og Ganda i led, Korse bak.
Fra Femundløpet 600 km. Brownie og Ganda i led, Korse bak.
Starten av Finnmarksløpet er et sirkus -- et fantastisk publikums-arrangement!
Starten av Finnmarksløpet er et sirkus -- et fantastisk publikums-arrangement!
Peptalk på hotellrommet.
Peptalk på hotellrommet.
Fra Sorrisnieva. Creed og Saxon som firehjulstrekkere.
Fra Sorrisnieva. Creed og Saxon som firehjulstrekkere.

8. februar, 2012: Da er det rent en del vann i bekken siden sist, og mye spennende er skjedd. Jeg er nettopp tilbake etter å ha kjørt Femundløpet, kom i mål samme kveld som siste episode av Ingen grenser ble sendt på NRK 1. Nå raser det på med henvendelser, og blant annet derfor skriver jeg dette oppdateringsbrevet.

Aller først, tusen hjertelig takk for alle positive tilbakemeldinger fra dere som har fulgt Ingen grenser de siste seks søndagene! Jeg er fremdeles utrolig stolt av det deltakerne klarte å gjøre, og har en anelse om hvor viktig dette faktisk er for det norske samfunnet. Dere har garantert ikke hørt det siste fra denne fantastiske gjengen, de vil sette spor også i framtida.

Jeg er naturligvis veldig glad for suksessen Ingen grenser 2 opplever, ikke minst med tanke på at den faktisk er en oppfølger til det som også ble betegnet som en kjempesuksess, nemlig den første serien. I mine øyne er de like store. Uansett er det alltid ekstra krevende å lage en minst like god, helst enda bedre oppfølger. Det gikk altså bra, takket være deltakerne og et helproft apparat rundt dem. Tusen hjertelig takk til NRK, Mastiff, Håvard Jenssen, Monica Sailor, ja, dere vet selv, alle sammen - det har vært stort å samarbeide med dere!

Baksiden av medaljen for min del er alt styret rundt, ikke minst pågangen fra journalister. De fleste er seriøse, men det som er så synd er at de få useriøse sørger for at jeg takker nei til nesten alle henvendelser uansett.

Et ferskt eksempel: jeg takket ja til å stille opp for NRK Super, altså barne-Tv på NRK for en drøy uke siden. Sendingen ble hyggelig den, og førte til at mange barn overnattet ute for første gang - fantastisk moro! Men hva gjør sladderbladet Her og Nå? Joda, de lager et stort oppslag med meg der det står at jeg "Holdt på å dø" og at jeg "snakker ut" i bladet - selvsagt basert på det jeg forteller på barne-TV. Som om jeg frivillig skulle latt meg intervjue av Her og Nå. Leserne forledes til å tro at jeg har stilt opp til et intervju med bladet. Det vil ikke skje!

Opp gjennom årene har jeg opplevd så mange overtramp fra Se & Hør, Her og Nå, Dagbladet og VG, og sett drøssevis av andre spekulative, kyniske og ondskapsfulle sensasjonsoppslag fra den samme tabloidpressen, at jeg er svært skeptisk til å snakke med dem.

Dagbladets "m usikkekspert" Anders Grønskeberg føyer seg inn i rekka med sitt makkverk av en såkalt anmeldelse av Femundløpets nye musikklåt, When Heroes are Made. All den kloakken av ord han klarer å prompe ut av kjeften sin er så til de grader kunnskapsløs og ondskapsfull at jeg skjønner at det egentlig ikke er musikken han vil til livs - det er oss, kanskje særlig meg? Dagbladets folk vet hva jeg synes om dem, de snakker sammen, og når småkonger får litt makt...

Tilbakemeldingene på låta fra folk i gata er fantastisk hyggelige! Folk gråt av glede til låta under målgang, etter at kjøreren og hundene har kjempet seg fram i ekstremkulda i flere døgn, en langsom styrkeprøve der det handler om vare naturopplevelser og unikt samspill med hundene over tid. Trine synger lead, kvalitetskoret HIM setter sitt umiskjennelige preg på låta, Mikkel Gaup er usedvanlig sterk i den samiske skildringen i bakgrunnen og selveste Ronni Le Tekrø (TNT) topper det hele med sin gitar i verdensklasse. Folkens, last den ned og støtt oss på den måten!

Jeg leste at Petter Northugs karriere muligens kan forkortes på grunn av norsk media, som krever, mener og forvrenger (gjemt bak den alltid usynlige desken - hvem i huleste er desken, kan vi snart få personifisert desken?!) Kanskje orker han ikke mer. Er det vanskelig å forstå?

Da vet dere hvorfor jeg er så skeptisk til norsk media. Særlig papirpressen er ille. Radio og TV er mye bedre, der er det ekte det som blir gjengitt. Der har jeg også langt bedre erfaringer. Et eksempel er Senkveld med Thomas og Harald. De er virkelige bra, de har alltid fått meg til å le godt og ekte, fordi innholdet deres er av høy kvalitet uten at de rakker ned på noen. Derfor har Trine og jeg takket ja til å stille som gjester hos dem førstkommende fredag! Vi skal blant annet snakke om Femundløpet og det kommende Finnmarksløpet.

Når dette skrives sitter jeg med en sjelden godfølelse med fyr i ovnen og tre hunder hvilende inne. De andre har spist godt og hviler i hundegården. De klarte en utrolig bra 5.plass på 600 km av 51 startende. Jeg er kjempestolt av dem, ikke minst fordi 8 av de 12 jeg startet med bare er 2 år gamle. Det blir litt som å stille i Eliteserien i fotball med et lag der 8 spillere var juniorer i fjor...

Livet er det beste vi har folkens, nyt det og bruk mulighetene!

2011 -- noen smakebiter fra et begivenhetsrikt år

en ny Ingen grenser-ekspedisjon ble gjennomført i 2011. Det ble like mange sterke opplevelser denne gangen som i 2009. For en herlig gjeng!
en ny Ingen grenser-ekspedisjon ble gjennomført i 2011. Det ble like mange sterke opplevelser denne gangen som i 2009. For en herlig gjeng!
Hvem sier at man ikke kan gjennomføre en skikkelig villmarksekspedisjon selv om man er lam i begge beina, ikke har bein, ikke kan se, ikke høre, osv? Alt, absolutt alt, er mulig!
Hvem sier at man ikke kan gjennomføre en skikkelig villmarksekspedisjon selv om man er lam i begge beina, ikke har bein, ikke kan se, ikke høre, osv? Alt, absolutt alt, er mulig!
Kenneth er blant de mest pliktoppfyllende og innsatsvillige deltakerne, og her har han vært så elskverdig å plukke opp en arm som noen må ha glemt...
Kenneth er blant de mest pliktoppfyllende og innsatsvillige deltakerne, og her har han vært så elskverdig å plukke opp en arm som noen må ha glemt...
Ingenting å si på innsatsviljen her! Samarbeid og innsats er to av våre aller beste våpen på veien mot målet.
Ingenting å si på innsatsviljen her! Samarbeid og innsats er to av våre aller beste våpen på veien mot målet.
Trond Strømdahl og jeg arrangerte to villmarkskurs på Saltfjellet i 2011. Noen ganger er det vanskelig å sove bort sommernatta...
Trond Strømdahl og jeg arrangerte to villmarkskurs på Saltfjellet i 2011. Noen ganger er det vanskelig å sove bort sommernatta...
Bålkos er en viktig del av kursopplevelsen. Selvsagt etter å ha fyrt det selv med en fyrstikk.
Bålkos er en viktig del av kursopplevelsen. Selvsagt etter å ha fyrt det selv med en fyrstikk.
Elvekryssinger er noe av det mst krevende man kan gjøre i villmarka. Deltakerne får prøvd seg på kurset!
Elvekryssinger er noe av det mst krevende man kan gjøre i villmarka. Deltakerne får prøvd seg på kurset!
Kursleder Trond Strømdahl begynner å trekke på årene, og må tett på for å sjekke at kaffen er på gang...
Kursleder Trond Strømdahl begynner å trekke på årene, og må tett på for å sjekke at kaffen er på gang...
Trine og jeg var på veien med Vilt & Vakkert , og ønsker å takke alle som kom for å høre og se oss! Her fra soundcheck før forestillingen i... tja, si det.
Trine og jeg var på veien med Vilt & Vakkert , og ønsker å takke alle som kom for å høre og se oss! Her fra soundcheck før forestillingen i... tja, si det.
Trine gjennomførte også sin første juleturne noen sinne (her med koret Joy, ellers var det med Soul Children). Grattis med fantastisk juleplate med norske tekster også!
Trine gjennomførte også sin første juleturne noen sinne (her med koret Joy, ellers var det med Soul Children). Grattis med fantastisk juleplate med norske tekster også!
Bandet underveis mot en ny jobb. En virkelig trivelig gjeng å være sammen med!
Bandet underveis mot en ny jobb. En virkelig trivelig gjeng å være sammen med!
Noter? Hvem trenger noter? Gitarist Aril oppdateres på kveldens reportoar før en enkeltkonsert i Glomfjord.
Noter? Hvem trenger noter? Gitarist Aril oppdateres på kveldens reportoar før en enkeltkonsert i Glomfjord.
Superleder Brownie fikk ni valper...
Superleder Brownie fikk ni valper...
... Queen fikk ni valper...
... Queen fikk ni valper...
... og Alex fikk ni valper!
... og Alex fikk ni valper!
Minst 13, kanskje 17 skal få bli...
Minst 13, kanskje 17 skal få bli...
Tidlig morgenstund på Finnskogen. Alle foto: Ole-Johnny Myhrvold
Tidlig morgenstund på Finnskogen. Alle foto: Ole-Johnny Myhrvold
Alit (til venstre) lærer  Alex mye i lederrollen. Vann, for eksempel, er bare moro.
Alit (til venstre) lærer Alex mye i lederrollen. Vann, for eksempel, er bare moro.
Ikke rare jobben vi gjør, vi som sitter på firehjulingen...
Ikke rare jobben vi gjør, vi som sitter på firehjulingen...
Trine i godt driv med Dyck-vogna.
Trine i godt driv med Dyck-vogna.
Gilde ble kjøpt av Arne Karlstrøm i 2011. Han blir trolig en av mine beste hunder...
Gilde ble kjøpt av Arne Karlstrøm i 2011. Han blir trolig en av mine beste hunder...
Julia Roberts, en av valpene til Queen, i fanget på sin nye eier, Kjell Brennodden.
Julia Roberts, en av valpene til Queen, i fanget på sin nye eier, Kjell Brennodden.
Okay, da, så får jeg ta med et bilde fra ferien Trine og jeg hadde i California...
Okay, da, så får jeg ta med et bilde fra ferien Trine og jeg hadde i California...
Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig godt 2012, folkens...
Da gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig godt 2012, folkens...
... der vi blant annet ser fram til å kjøre Finnmarksløpet 1000 km...
... der vi blant annet ser fram til å kjøre Finnmarksløpet 1000 km...