April 2013: Nå er det over et år siden jeg ble dårlig. Mange spør og lurer på hvordan det går. Jeg svarer at livet er bra. Jeg har brødrene mine, Trine, hundene, Team Komplettfritid, gode venner, jeg bor i Norge, her har vi alt vi trenger. Nesten. Jeg er jo fysisk syk. Fremdeles. Av noe som det offentlige helsevesenet i Norge og mange andre land ikke har på langt nær god nok kompetanse på -- flåttbitt, borrelia, Lyme Disease. Ni måneder på peniccilin har forhindret at jeg er blitt sengeliggende pleiepasient, fullstendig i ørska pga smertestillende medisiner og feilbehandlinger, med et liv som i praksis ville vært over for min del. Det ville skjedd om jeg hadde stolt på det offentlige norske helsevesenet.

Dermed fikk jeg meg en fastlege for å få hjelp av det norske helsevesenet. Først tok jeg en standard blodprøve. To uker gikk, ikke noe svar.

-- Du må be om resultatet selv. Vi gir ikke beskjed dersom verdiene er normale.

-- Javel. Testet dere for borreliose?

-- Nei, det må du be spesielt om.

Javel igjen. Og vi som bor midt i flåttland... Vel, ny blodprøve ble tatt. Negativ. Altså alt i orden. Men kroppen sier noe annet. Nytt legebesøk, en annen lege. Han finner raskt ut at det er "en opphopning av melkesyre". Jeg fikk resept på smertestillende, og beskjed om å ta det med ro, så ville det bli bra. Hmmm...

Jeg tar kontakt med en anerkjent borrelioseekspert på et sykehus på Østlandet. Han sørger for at det blir tatt en spinalvæske: en sprøyte stikkes inn i ryggmargen og suger en blank væske ut. Denne analyseres, men viser null tegn til borreliose. Klar beskjed fra ekspertlegen:

-- Du har IKKE borreliose, det er noe annet.

Det norske helsevesenets oppskrift er nå å ta i bruk elimineringsmetoden. Finne ut hva som ikke er galt med meg, for til slutt å finne ut hva det er. Det kan bety å bli kasteball mellom diverse sykehusavdelinger i årevis, med full sykemelding, NAV, ytterligere smertehelvete og kanskje rullestol eller sengeliggende pasient på heltid. Dette har skjedd mange andre, og det skjer fremdeles!

Jeg dropper det. Dvs, jeg får definitivt avskrevet revmatisme og kreft. Ellers tygger jeg Paracet, oftest til den anbefalte maksgrensa på ca 4000 mg i døgnet, til de slutter å virke. Samtidig gjør Trine og jeg en del research, og finner heldigvis fram til Norsk Borreliosesenter og lege Rolf Luneng i Nydalen i Oslo. Her avgir jeg en ny blodprøve, som sendes til Tyskland, ikke Norge. Dette koster ca 6000 kroner, penger pasienten må betale selv fordi norsk helsevesen mener de har gode nok tester (det har de definitivt ikke!). Eventuell behandling kan koste det mangedobbelte. Jeg er privilgert, og klarer det. Hva med en alenemor som teller kronene fra måned til måned?

Denne blodprøven viser at jeg har borreliose. Luneng vurderer det som nesten sikkert at det er det jeg har, og anbefaler en langvarig antibiotikakur.

Det norske helsevesenet sier stopp etter to uker på peniccilin, etter det mener de det blir farlig. Alternativet er mye verre, så jeg kjører på med den langvarige hestekuren. Når dette skrives har jeg gått på penicillin i over fire måneder. 95 % av smertene er borte. Jeg lever et tilnærmet normalt liv, men har langt igjen til å bli mitt gamle jeg. Kroppen er svak. Uansett, jeg er på riktig vei mot å bli frisk, men jeg er forberedt på at det kan ta ytterligere mange måneder, kanskje år, før jeg blir bra.

Til slutt: ikke send mailer, jeg har ikke kapasitet til å lese dem, og svarer ikke. Jeg kan heller ikke involvere meg på andre hold, ei heller i "gode saker", jeg gjør min greie uansett. Min energi brukes på positive ting: jeg har en fantastisk samboer og 26 herlige hunder, og de menneskene jeg omgir meg med for øvrig skaper positiv energi! Følg med når hundesesongen starter -- jeg skal kjøre Femundløpet og Finnmarksløpet om jeg så må teipe meg selv fast til sleden!

29. mars 2012:
Så er tida kommet for å oppsummere hundekjørersesongen 2012. Det har vært et utrolig morsomt år! For første gang har jeg stått for 95 % av all trening selv, og dessuten har jeg hatt det beste handlerteamet i Norge til å hjelpe meg. Det har gitt resultater som vi i Team Komplettfritid er veldig fornøyde med. Målsettinga var å samle erfaring for de mange unge hundene, men samtidig etablere oss i Topp 10 i de største konkurransene. Det ble en 5.plass i Femundløpet 600 km (51 spann startet) og en 10. plass i Finnmarksløpet 1000 km (52 spann startet), foruten 15. plass i Gausdal Maraton 200 km og en 2. plass i Hallingen 160 km. Dermed nådde vi målsettinga med god margin!

I samtlige løp kom jeg til mål med spreke hunder som bjeffet og ville videre. Akkurat det betyr mye for oss. Å kjøre dem fornuftig, gi dem en god opplevelse samtidig som de får verdifull erfaring, har vært gjennomgangsmelodien. Like fullt hadde vi en rekke sterke navn bak oss på resultatlistene: i Femundløpet slo vi blant annet durkdrevne folk som Ketil Reitan, Bjørnar Andersen, Sigrid Ekran, Inger Marie Haaland, Kjell Brennodden, Birgitte Næss Wærner, Ronny Frydenlund og Nina Skramstad, samt sultne "nykommere" som Stine Berget Nordvik og Øyvind Nordahl Næss. Seks av unghundene gikk hele veien til mål (Creed, Joy, Fischer, Alex, Queen og Amur), foruten superlederne Brownie og Ganda. Sistnevnte gikk 40 mil som leder, 20 av dem single!

Før reisen til Finnmark ble det klart at jeg ikke hadde tilstrekkelig mange hunder til å fylle et storspann. Min beste kommandoleder Alit har hanglet i hele år, og ble sendt til Veterinærhøgskolen for full undersøkelse (14.000...) uten at vi fikk veldig klare svar, men hun kunne uansett ikke gå. Dessuten var Korse, Gilde og Zeppelin uaktuelle av ulike årsaker. De eneste rutinerte hundene jeg hadde var dermed Brownie og Ganda, foruten åtte lovende to-åringer som aldri hadde opplevd Finnmarksløpet før: Alex, Queen, Fischer, Joy, Creed, Amur, Lance og Saxon. Dermed måtte jeg ut og låne hunder, og det er vanligvis litt bingo, som regel går ikke lånte hunder veldig langt. Jeg var imidlertid heldig som fikk låne svært gode hunder: Amigo og Alaska av Per og Kjersti Mjærum, Bolfi av Per Morten Brennodden og Dukati av Kjell Brennodden. De gjorde en kjempeinnsats alle sammen: Alaska gikk til Neiden 2 (tok hele støyten som single leder i stormen og uværet på Pasvik-runden, før hun ble tatt ut på grunn av løpetid og et hovent håndledd), Dukati gikk så langt som til Karasjok (tatt ut fordi hun var sliten, ellers i god form), mens Bolfi (gjorde lenge jobben som single leder i svært kraftig mot- og sidevind på Hundevidda) og Amigo (tok over single led-rollen fra Bolfi da jeg trengte det som mest, da sleden måtte dyttes av all kraft på flatmark i vinden) gikk hele veien til mål! Det samme gjorde Creed, Joy, Alex og Queen, utrolig gøy at de klarer 1000 km og Topp 10 i første forsøk! Amur, Saxon, Lance og Fischer gikk også langt og gjorde en formidabel innsats. La meg likevel understreke at de lånte, erfarne hundene var helt avgjørende for at vi klarte å presse oss inn på Topp 10-lista -- tusen hjertelig takk for at dere stolte på meg, og lånte meg disse fantastiske hundene!

Like viktig for de gode plasseringene har handlerteamet mitt vært. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. God stemning hele veien, god kommunikasjon, god planlegging, god gjennomføring, gode innspill, kort sagt bare godord -- tusen hjertelig takk til samboer Trine, Elin Berntsen og Ole-Johnny Myhrvold! Takk også til "nanny" Line Solheim som har passet 13 valper hjemme, og til Jon Reidar Selsaas som har trent A-spannet noen ganger.

Nå gleder vi oss til neste sesong, og forberedelsene er allerede i gang. Med så mange unghunder som blir gamle nok (må være 18 måneder for å konkurrere) til å gå løp, er det naturlig at noen må selges. Se under fanen "Hundene".

Til slutt vil jeg også sende en varm takk til våre samarbeidspartnere www.komplettfritid.no, Vom & Hundemat, Purina Pro Plan, Nordic Naturals (fiskeolje), Dogman og Troll hundeseler!

God påske, folkens!

8. februar, 2012: Da er det rent en del vann i bekken siden sist, og mye spennende er skjedd. Jeg er nettopp tilbake etter å ha kjørt Femundløpet, kom i mål samme kveld som siste episode av Ingen grenser ble sendt på NRK 1. Nå raser det på med henvendelser, og blant annet derfor skriver jeg dette oppdateringsbrevet.

Aller først, tusen hjertelig takk for alle positive tilbakemeldinger fra dere som har fulgt Ingen grenser de siste seks søndagene! Jeg er fremdeles utrolig stolt av det deltakerne klarte å gjøre, og har en anelse om hvor viktig dette faktisk er for det norske samfunnet. Dere har garantert ikke hørt det siste fra denne fantastiske gjengen, de vil sette spor også i framtida.

Jeg er naturligvis veldig glad for suksessen Ingen grenser 2 opplever, ikke minst med tanke på at den faktisk er en oppfølger til det som også ble betegnet som en kjempesuksess, nemlig den første serien. I mine øyne er de like store. Uansett er det alltid ekstra krevende å lage en minst like god, helst enda bedre oppfølger. Det gikk altså bra, takket være deltakerne og et helproft apparat rundt dem. Tusen hjertelig takk til NRK, Mastiff, Håvard Jenssen, Monica Sailor, ja, dere vet selv, alle sammen - det har vært stort å samarbeide med dere!

Baksiden av medaljen for min del er alt styret rundt, ikke minst pågangen fra journalister. De fleste er seriøse, men det som er så synd er at de få useriøse sørger for at jeg takker nei til nesten alle henvendelser uansett.

Et ferskt eksempel: jeg takket ja til å stille opp for NRK Super, altså barne-Tv på NRK for en drøy uke siden. Sendingen ble hyggelig den, og førte til at mange barn overnattet ute for første gang - fantastisk moro! Men hva gjør sladderbladet Her og Nå? Joda, de lager et stort oppslag med meg der det står at jeg "Holdt på å dø" og at jeg "snakker ut" i bladet - selvsagt basert på det jeg forteller på barne-TV. Som om jeg frivillig skulle latt meg intervjue av Her og Nå. Leserne forledes til å tro at jeg har stilt opp til et intervju med bladet. Det vil ikke skje!

Opp gjennom årene har jeg opplevd så mange overtramp fra Se & Hør, Her og Nå, Dagbladet og VG, og sett drøssevis av andre spekulative, kyniske og ondskapsfulle sensasjonsoppslag fra den samme tabloidpressen, at jeg er svært skeptisk til å snakke med dem.

Dagbladets "m usikkekspert" Anders Grønskeberg føyer seg inn i rekka med sitt makkverk av en såkalt anmeldelse av Femundløpets nye musikklåt, When Heroes are Made. All den kloakken av ord han klarer å prompe ut av kjeften sin er så til de grader kunnskapsløs og ondskapsfull at jeg skjønner at det egentlig ikke er musikken han vil til livs - det er oss, kanskje særlig meg? Dagbladets folk vet hva jeg synes om dem, de snakker sammen, og når småkonger får litt makt...

Tilbakemeldingene på låta fra folk i gata er fantastisk hyggelige! Folk gråt av glede til låta under målgang, etter at kjøreren og hundene har kjempet seg fram i ekstremkulda i flere døgn, en langsom styrkeprøve der det handler om vare naturopplevelser og unikt samspill med hundene over tid. Trine synger lead, kvalitetskoret HIM setter sitt umiskjennelige preg på låta, Mikkel Gaup er usedvanlig sterk i den samiske skildringen i bakgrunnen og selveste Ronni Le Tekrø (TNT) topper det hele med sin gitar i verdensklasse. Folkens, last den ned og støtt oss på den måten!

Jeg leste at Petter Northugs karriere muligens kan forkortes på grunn av norsk media, som krever, mener og forvrenger (gjemt bak den alltid usynlige desken - hvem i huleste er desken, kan vi snart få personifisert desken?!) Kanskje orker han ikke mer. Er det vanskelig å forstå?

Da vet dere hvorfor jeg er så skeptisk til norsk media. Særlig papirpressen er ille. Radio og TV er mye bedre, der er det ekte det som blir gjengitt. Der har jeg også langt bedre erfaringer. Et eksempel er Senkveld med Thomas og Harald. De er virkelige bra, de har alltid fått meg til å le godt og ekte, fordi innholdet deres er av høy kvalitet uten at de rakker ned på noen. Derfor har Trine og jeg takket ja til å stille som gjester hos dem førstkommende fredag! Vi skal blant annet snakke om Femundløpet og det kommende Finnmarksløpet.

Når dette skrives sitter jeg med en sjelden godfølelse med fyr i ovnen og tre hunder hvilende inne. De andre har spist godt og hviler i hundegården. De klarte en utrolig bra 5.plass på 600 km av 51 startende. Jeg er kjempestolt av dem, ikke minst fordi 8 av de 12 jeg startet med bare er 2 år gamle. Det blir litt som å stille i Eliteserien i fotball med et lag der 8 spillere var juniorer i fjor...

Livet er det beste vi har folkens, nyt det og bruk mulighetene!